Prickly Bay er samlingsplass for de fleste seilere som kommer fra Trinidad, eller skal til Trinidad, og også mange som skal til Venezuela, Columbia, ABC øyene etc. Noen tilbringer også orkansesongen der. Det er derfor stor aktivitet, og de to barene/restaurantene “Tiki Bar” og “De’Big Fish”, er flittig besøkt. Det er “happy hours”, alle typer musikalsk underholdning, selvfølgelig også steelband.

Seilere fra alle verdenshjørner møtes og utveksler erfaringer, og har det sosialt.

Her er noen bilder fra Prickly Bay.

(Mulig det har skjedd endringer i programmet, billedteksten kommer ikke frem under visning av bildene, trykk på “permalink” da vil billedteksten vises sammen med bildene) Data er morro….

Fra St. Gerorge’s seilte vi noen få nm ned til Prickly Bay på sydkysten av Grenada. der ankret vi opp og ble noen uker før vi satte kursen mot “sommerhavn” i Trinidad. Tiden i Pricly Bay brukte vi til turer på øya, sosialt samvær, bading og avslapping. Og som vanlig en del lettere vedlikehold av Kepasa.

En av dagene kjørte den eminente guiden og sjåføren Matthew Mc Queen oss rundt på øya. Grenada er frodig grønn og kupert. Smale svingete veier og “jungel” helt inntil veien nesten overalt. Her vokser det et utall kryddere og frukter så som muskat, bananer, mango, papaya, brødfrukt, kokosnøtter, avokado m.m. Det er bare å gå ut i skogen og plukke.

Første stopp på turen var på Gouyave Nutmeg Pool, en muskatforedlingsbedrift i Gouyave på vestkysten.

http://www.grenada-beaches.com/grenada-attractions/gouyave-nutmeg-pool/

Det var merkelig å komme inn i “fabrikken” og se hvordan arbeidet foregikk manuellt under enkle forhold. Det var som å bli satt mange tiår tilbake i tid. Muskatnøttene ble her vasket, tørket, ytre skall (maze) ble kvernet av, dette ble så sortert vekk, nøttene ble sortert etter størrelse og pakket i sekker for i hovedsak å bli eksportert.

Vi stanset og spiste lunsj i Sateurs, og dro deretter til Caribs Leap på nordspissen av øya. Her hoppet i 1651, de 40 siste Carib indianerne utfor stupet og tok sitt eget liv for å unngå å bli tatt til fange av Franske soldater.

http://www.guidetocaribbeanvacations.com/grenada/CaribsLeap.htm

Neste stopp var River Antoine Rum Destillery, Caribiens eldste romdestilleri. Her ble det i 1783 startet romproduksjon fra sukkerrør, og produksjonen foregår fortsatt på gamlemåten. Nesten ikke noe av produksjonsprosessen er endret i løpet av de siste 350 åra. Pressen drives av vannkraft, og det er i hovedsak manuellt arbeide under hele prosessen.

http://www.grenadaexplorer.com/tip/rumfactory/

På slutten av dagen var vi også innom Belmont Estate Cocoa. Her foredles kakaobønner og det produseres også sjokolade. Vi var slitne og varme etter en lang dag, og omvisningen var slutt for dagen. Det ble derfor ikke noen innføring i kakaoens mysterier for oss. Linken under gir et lite innblikk i hva som finnes på stedet.

http://www.belmontestate.net/

Det ble en lang dag, og mange inntrykk.

Grenada har mange severdigheter, og befolkningen er veldig vennlige, jeg ser fram til flere besøk og flere ekskursjoner der.

Fra Carriacou selte jeg sammen med Blue, til Grenada. Vi gikk inn til Martin’s Bay utenfor hovedstaden ST. George’s. Det var vanskelige ankringsforhold med mye stein på bunnen, og det tok meg fire forsøk før ankeret satt sånn noenlunde. Vi lå for anker der et par dager, gikk så inn til Port Louis Marina i St. Georges. Der ble vi også et par dager før vi satte kursen mot Prickly Bay på sydkysten.

Grenada , The Isle of Spice (krydderøya) med sine 100 000 innbyggere, har en dramatisk og spennende nærhistorie. I 1979 fikk øya etter et kupp en marxistisk regjering, med Maurice Bishop som statsminister. Han inviterte Cubanerne over, bl. a for å bygge en stor flyplass. USA var ikke helt fornøyde med det som skjedde. I 1983 ble imidlertid Bishops regjering utsatt for et internt kupp, Bishop og de fleste regjeringsmedlemmene ble henrettet. Like etter invaderte USA sammen med noen av nabostatene øya og fjernet kuppmakerne.

I 1984 ble det holdt frie valg, og øya ser ut til å fungere utmerket, med en slags sosialdemokratisk politikk.

http://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Urgent_Fury

I 2004 ble øya rasert av orkanen Ivan, som var svært kraftig.

http://en.wikipedia.org/wiki/Hurricane_Ivan

Mye av infrastrukturen på Grenada ble lagt i ruiner. Krydderproduksjonen ble kraftig redusert. Det som imponerer meg var historien om at statsminister og regjering bestemte at det som først skulle bygges opp igjen var skoler og helseinstitusjoner. Statsapparatet selv levde i flere år med provisoriske lokaler, mens gjenoppbyggingen pågikk. Befolkningen på Grenada er utrolig vennlige og hjelpsomme overfor oss turister, og vi opplevde stadig at folk kom bort til oss og ønsket oss velkommen til øya, og håpet vi ville få et trivelig opphold.

Carriacou går for å være den mest “laid back” øya i Caribien. Vi ankret opp utenfor Hillsborough og sjekket inn.

Det sies at tiden ikke har noen betydning for de som bor her, bortsett fra om du skal reise avgårde med fly eller ferge. Dagene styres av soleoppgang og solnedgang.

Iflg en av guidebøkene har øya en bensinstasjon og 100 butikker som selger rom.

Like utenfor Hillsborough Bay ligger Sandy Island, et naturreservat, og litt lenger syd på kysten Tyrell Bay, som er populært blant seilere, og litt mere “turistifisert”.

Vi hadde noen fine dager i Hillsborougfh, bl. annet fant vi et spisested “Jerk Center” som serverte et fullverdig måltid, kylling, fisk el. kjøtt m /grønnsaker og annet tilbehør for 30 kr. Skulle du ha øl til ble det 10 kr tillegg.

Øyene Pt. St Vincent og Pt. Martinique ligger mellom Union Island og Carriacou. De tilhører hhv St Vincent & The Grenadines og Grenada.

I og med at ingen av øyene har inn/utsjekkingsmuligheter, ser myndighetene gjennom fingrene med at en gjør en stans på disse to øyene uten at formalitetene er i orden.

På noen av øyene er det svært streng reaksjon hvis du har sjekket ut og ikke forlater øya innen noen få timer, eller drøyer innsjekkinga mere enn nødvendig.

Skulle det gjelde her,  ville alle som seiler reise forbi øyene, og uten noe annet næringsgrunnlag enn turisme, ville ikke det være bra. Av og til vinner det praktiske over byråkratisk stivbenthet. Hurra!!

Det ble også Hurra for oss på Blue og Kepasa. 17. maifrokost på Petit St Vincent og restaurantmiddag om kvelden på Petit Martinique. Avstanden mellom øyene er ca 1/2 nm. Overkommelig dagsetappe, også denne gangen en seiltur uten overnatting.

Pt St Vincent er ei privat øy. Eneste bebyggelse er et hotell med restaurant og bar. Båter som besøker øya får lov til å besøke bar og restaurant (bestille bord på forhånd), og får lov til å benytte strendene. Resten av øya er forbeholdt hotellgjestene.

Pt Martinique er en liten isolert idyll, med lange tradisjoner innen fiske og seiling. Øya har noen få forretninger, en restaurant og en liten veistubb. Befolkningen er tett oppunder 1000 pers. Vi opplevde øya som en av de ryddigste og strøkne øyene vi har vært på. I tillegg var folk både vennlige , høflige og blide.

Det er ikke lange strekningen mellom disse øyene, fra Mayreau til Union tok det ca 2t inkl ankring. (Det er riktig, ikke alle seilturer har overnatting).

Union er den sydligste av øyene i St Vincent & the Grenadines der du kan sjekke ut. Pt St Vincent hører også med, men der er det ingen mulighet for ut/innsjekk.  Union er også et greit sted for etterfylling av proviantlagrene.

Union er ei fargerik øy, den har to tettsteder, Ashton Village og Clifton Village, og ca 2-3000 innbyggere.

I Clifton er det også ei lita flystripe der Twin Ottere kommer i halsbrekkende stup nedover fjellsida og lander mellom palmene.

Like fascinerende å se på hver gang.

Vi ankret opp i Clifton, der traff vi igjen den Svenske båten Salt. Den hadde jeg ikke sett siden Puerto Rico på GC. Det ble et trivelig gjensyn. det ble selvfølgelig behørig feiret på Happy Island med en sundowner. (eller ble det to?)

Happy Island er en bar støpt opp ute på revet. Nok et spesielt sted, og en fin plass  for å nyte en solnedgang.

Etter Tobago Cays gikk vi til Mayreau.

Ei idyllisk lita øy ca 3 kvadratkm stor og med et par hundre innbyggere. De fleste av disse bor i åssiden over Saline Bay. Saline Bay er også hovedankringsplassen. En riktig idyllisk ankringsplass litt lenger nord, Salt Whistle bay, er ofte stapp full av båter. Der ligger det også et “hotell” med hytter spredt rundt inne i palmeskogen.

I enden av stranda der ligger også “The last bar before the jungle”, besøkt av atskillige norske seilere. Avstanden til revet på Tobago Cays er ca 2 nm, og fra toppen av øya så vi tilbake til drømmestedet med lengsel. Men, Mayreau var jo også ei trivelig øy.

Tobago Cays (St Vincent & The Grenadines) er en nasjonalpark som består av 5 små ubebodde øyer beskyttet av Horshoe Reef og Worlds End Reef.

Sammen med Kari-Anne og Per Arne på Blue tilbragte jeg tre dager ankret opp der.

Det er vel det nærmeste det går an å komme et sydhavsparadis på denne siden av Panamakanalen.

Revet er fullt av fisk og vannet er krystallklart.

Vi tilbragte mange timer på revet med maske, snorkel og svømmeføtter, i selskap med alle mulige typer fisk.

Noe av det som kanskje var mest fantastisk var skilpaddene som gresset på havbunnen. Utrolige skapninger.

Jeg lar bildene derfra tale for seg selv, det er en opplevelse som er vanskelig å beskrive med ord.

Bequia er den nest største øya i St. Vincent & The Grenadines. Den er ca 18 kvadratkm stor og har ca 6000 innbyggere. Som de fleste av de andre øyene i området er den vulkansk.

Mange norske seilere har feiret jul på Bequia, grunnen er norske Mariann Palmberg som i mange år hadde tilhold på øya, og inviterte seilere til julefeiring.

Historien om henne står i boken Kakkerlakkenes død, som handler om seilbåten Fredag som gikk på et rev utenfor Union Island.

Selv om Mariann nå er død, holdes tradisjonen fortsatt i hevd. Det foregår også innsamling til veldedige formål på den fattige øya i forbindelse med julefeiringen. Julefeiringen i 2010 er godt beskrevet i bloggen til Britt på Harry-Z: http://www.britt-e.com/?p=10532

Etter sigende var det nærmere 50 skandinaviske båter samlet der sist julekveld.

Øya har en 100 årig historie når det gjelder hvalfangst, og har gamle båtbyggertradisjoner.

Ellers er det turisme som er hovedlevevei.

Vi ble der i fire dager, det er ei sjarmerende øy med trivelige innbyggere, no stress, live slow.

Caribien er ikke bare palmer og hvite sandstrender.

Jeg ble i Le Marin i fem dager. Jeg hadde en stund hatt kontakt med Kari-Anne og Per Arne på Blue. http://blueadventure.wordpress.com  Jeg traff de første gang i Puerto Rico på Gran Canaria. Nå lå de på Bequia. Vi avtalte å møtes der.

Jeg var nå alene på båten og min store utfordring var å seile solo. Jeg hadde gjort noen turer alene på svenskekysten med min gamle Hero. Det var egentlig en slags forberedelse til det som nå skulle skje. Jeg har jo hele tiden vært forberedt på å måtte håndtere båten alene i perioder, og nå var det plutselig alvor.

Jeg hadde ikke mye “høy i hatten” da jeg la ut fra Martinique og skulle seile 90 nm til Bequia. Jeg visste innerst inne at jeg var i stand til å gjøre det, men læll da gut. Det var ei personlig utfordring å legge av gårde.

Alle forberedelser var ivaretatt, mat og drikke for turen var klargjort, værmeldinger studert osv. Men magen krøllet seg, og alle mulige tanker for gjennom hodet. Det var egentlig ingen veg utenom, det måtte bare gjøres.

Det ble en tur med alle mulige typer vær. Tordenvær, squalls, vindstille og skiftende vindretninger. Veldig slitsomt, med skifte av seilføring etc. hele tiden.

Kepasa er ikke lettseilt for en soloseiler, men det går bra når en ligger litt i forkant, og tar de nødvendige grep før været skifter. Alt tar litt ekstra tid når en er alene, og turene på fordekket blir en liten utfordring. Det er en selvfølge å bruke sikkerhetsliner og å være fastspent hele tiden. Havner du i sjøen er det ingen som savner deg, og skuta fortsetter med seilene satt og autopiloten som styrmann.

Jeg fikk en fin seilas over til St Lucia og ned deler av lekysten der.

Nattseilas på kysten av disse øyene gir ikke så mye hvile. Både fyr og lykter, og ikke minst lanterneføringen på nyttefartøyer og fiskebåter er ikke helt etter boka, for å si det mildt.

Fra sydspissen av St Lucia og over mot St Vincent ble det i tillegg veldig rotete og krapp sjø. Det ene regnværet avløste det andre tordenværet, og begrenset sikten til et minimum. I tillegg var det overraskende mye trafikk på denne strekningen.

På morgenen 1. mai kom jeg i le av kysten på St. Vincent og det ble helt havblikk. Motoren ble startet og jeg kunne slappe av i strålende solskinn og god sikt, -ei lita stund. Så kom det evindelige bygeværet igjen. Heldigvis kortvarig, men jeg syntes egentlig at jeg hadde fått kvota mi.

Da jeg rundet sydspissen av St Vincent og la kursen mot Bequia var det nydelig vær, og i kikkerten kunne jeg se målet for turen. Men innen jeg kom dit hadde jeg to squalls,(  http://en.wikipedia.org/wiki/Squall ) med null sikt på under en time. Det “morsomme” var at de kom fra hver sin retning med en halvtimes mellomrom. Det var 6. og 7. gangen jeg ble søkk gjennomvåt på turen, og sjøen ble bare rot.

Ved middagstider fikk jeg kontakt med Blue på VHF’en og ankret opp ved siden av de i Princess Margaret Bay. Turen tok 21 timer og jeg var både sliten og trøtt, men gjensynet med gode venner og den obligatoriske ankerdrammen gjorde at gammel’n holdt ut noen timer til før han stupte til køys.

Følte at jeg hadde vokst litt som seiler da turen var over, det gikk jo greit, og for å sitere blåturboka: Frykt er midlertidig, anger varer hele livet. Det er som ei treningsøkt, vondt å starte, men etterpå føles det veldig godt.

]]> http://kepasa2010.wordpress.com/2011/10/12/30-4-1-5-2011-martinique-bequia-den-forste-soloseilasen/feed/ 1 kepasa2010 Vær Mere vær Enda mere vær Verre vær Endelig ankret opp ved siden av Blue i St Margarets Bay, Bequia St Margarets Bay, Bequia